Ingen så rart på meg fordi jeg gikk med hijab

Ingen så rart på meg fordi jeg gikk med hijab

I skogen ble jeg møtt med et smil, ikke med et avvisende blikk.

Tekst: Havva Cukurkaya, prosjektleder i DNT Drammen og omegn. Først publisert i Dagbladet 2.august 2017.

Vi blir snillere ute i skog og mark, mer omtenksomme, vennlige og oppmerksomme. Vi tar mer hensyn, og mennesker møter hverandre med et nikk og et smil.

Naturen møter deg dessuten fordomsfri og åpen. Den stiller ikke spørsmål om hvem du er og hvor du kommer fra. Den er også gratis, noe som ikke er uviktig for fattige barn eller en asylsøker med ti kroner i lomma.

Selv slet jeg i mange år for å finne en plass i det norske samfunnet. Ungdomsårene var verst: Hvem er jeg, hvor tilhører jeg? Med årene lærte jeg å forsvare meg og være stolt av meg og min bakgrunn.

Jeg ville ikke trekke meg tilbake, men heller finne arenaer der jeg kunne være meg selv. Jeg ble et friluftsmenneske takket være Turistforeningen, som lærte meg alt om friluftsliv. I skogen ble jeg møtt med et smil, ikke med et avvisende blikk. Ingen så rart på meg fordi jeg gikk med hijab, og folk var så annerledes, så avslappet, hyggelige og så enkle å komme i kontakt med.

Det fikk meg til å tenke over hvordan flere innvandre kunne ta del i Norges verdensberømte natur. Jeg startet et prosjekt i Den Norske Turistforening, DNT Drammen og Omegn, for å introdusere friluftslivet for flerkulturelle.

Foto: Havva Cukurkaya

Vi var fra starten opptatt av at de som skulle bli med oss skulle få følelsen av å bidra. Vi skulle møtes på like fot, få fram den kompetansen de satt med – samtidig som de kunne vokse gjennom kurs og opplæring, slik at de kunne mestre friluftslivet på egen hånd og lære det videre til sine familier og venner.

Det var mange hjemmeværende innvandrerkvinner og ikke minst mange asylsøkere som satt mye isolert hjemme og slet med mange psykiske og fysiske utfordringer. Det var ikke vanskelig å få dem ut når de ble invitert av en som hadde samme bakgrunn og utseende som dem. De fikk større tillit til meg fordi de fikk følelsen av at jeg forsto dem.

Vi ble etter hvert mange fra forskjellige land som jobbet med visjonen om å endre en del holdninger og å være forbilder i våre miljøer, invitere flere i dette fellesskapet der de kunne føle tilhørighet og mestring.

Jeg kan med glede og stolthet si at mange av de hjemmeværende kvinnene kom ut i arbeid gjennom det nettverket som det organiserte friluftslivet som Turistforeningen representerer.

Asylsøkerne har lært og lærer fortsatt mye om norsk kultur og organisasjonsliv, de knekker mange samfunnskoder i møter mellom friluftsinteresserte. I møter med etnisk norske og andre innvandrere får de ideer og tanker om hva som er mulig å realisere og hvordan de kan bruke seg selv i det nye landet de er kommet til.

De gis oppgaver som å lage mat til opptil flere hundre personer på turisthyttene, være med på arrangementer for skoleklasser, ha ansvar for cafedriften på våre hytter, prøve seg som turledere for våre turgrupper, opprette nye turgrupper, komme med ideer og innspill og jobbe med vedlikeholdsarbeid på hyttene, osv. De gjør en fantastisk innsats.

Noen av dem har sittet på mottak i flere år. De stiller opp, jobber helt gratis hele dagen og takker oss for at de gis muligheten til å bruke dagen på en meningsfylt måte, selv om det er vi som skulle takke!

Naturen er en flott arena for inkludering. Akkurat som naturen selv er fargerik og mangfoldig, så gjør den også noe med menneskene som ferdes i den. La oss begynne der.

2017-09-19T16:11:37+00:00 tirsdag, august 15, 2017|