Hoa My Hua (41) har levd med fibromyalgi i 18 år. Gjennom turer i Bergens natur, har hun lært seg å leve med smertene.

Tekst og foto: Paulina Cervenka

– Jeg er egentlig en person som er full av energi. Derfor er det vanskelig å tenke på alle de tingene jeg ikke orker å gjøre på grunn av sykdommen. I stedet for å bli lei meg og frustrert, går jeg heller på tur. Da får jeg brukt energien på noe som gjør meg glad.

Turinteressen

Turen vi går sammen tar oss opp den lokale ruta til Fløyen med spektakulære utsikter over Bergen, og videre ut på den forblåste vidda. Hoa peker ivrig ut viktige punkter i byen under oss, og forteller om alle turene man kan gå i området.

– Bergen er fantastisk for de som liker natur. Vi er omringet av syv fjell og årlig arrangerer DNT firefjells- og syvfjellsturer opp på toppene. Jeg elsker at naturen her er så tett på byen.

Hennes turinteresse utviklet seg gradvis fra barndommen.

– Jeg lærte å bruke bena av mamma. Uansett vær gikk hun til fots over alt. De lange turene i naturen oppdaget jeg etterhvert på egenhånd.

Flukten

Da Hoa kom til Norge som syvåring hadde hun og familien i flere år prøvd å rømme fra det politiske regimet Vietnam. Familiens forsøk på å flykte hadde konsekvenser.

– Jeg husker ikke hvor mange ganger vi prøvde å rømme, men jeg vet at jeg satt i fengsel allerede som femåring på grunn av det. To ganger var jeg i fengsel. Heldigvis slapp jeg ut etter noen få dager fordi jeg var et barn, forteller Hoa.

I 1981 lyktes endelig Hoa, hennes mor og åtte søsken å komme seg ut av Vietnam. Møtet med Norge og et snøfylt Bergen var spesielt.

– Allerede i oktober hadde snøen lagt seg og den ble liggende helt frem til april. Vi gikk på ski til skolen hver dag. Jeg syntes det var helt fantastisk, ler Hoa.

Et liv i smerte

I dag jobber Hoa i helsevesenet. Hun elsker jobben, men den krever mye av hennes energi. Hun forteller at turene ble viktigere etter at hun fikk diagnosen fibromyalgi, en sykdom som blant annet fører til utmattelse og sterke smerter i kroppen.

– Naturen gjør meg godt. Det er litt rart, men når jeg går x antall timer blir jeg full av endorfiner og jeg blir kjempeglad. Jeg får en pause fra alt som stjeler energien min. Det er så deilig å få hvile hodet i naturen!

I de tyngste periodene kan hun bli dårlig i flere uker eller måneder i strekk. Selv da prøver hun å få til noen små turer. I gode perioder kan Hoa gå langt, gjerne 25 km i uka. Målet er ikke kilometerne, men lykkefølelsen hun får ute i naturen.

– Jeg vil nyte dagslyset, den friske luften og naturen. Det er ikke sånn at jeg blir frisk av å gå tur. Jeg har ofte mye smerter etterpå, men da er jeg så glad at jeg klarer å forholde meg til det på en helt annen måte. Det er noe med å lære seg å leve med smertene. Hvis man ikke gjør det ender man raskt opp i langtidssykemelding og depresjon, forklarer Hoa.

På med skoene

Hoa deler ofte bilder fra turene sine på sosiale medier, i håp om å inspirere andre til å komme seg ut.

– Jeg får mange positive tilbakemeldinger fra venner og bekjente. Det er kjempebra, jeg ønsker at flest mulig skal kunne oppleve den samme gleden som meg.

Hun tror at lite kunnskap og usikkerhet hindrer mange flerkulturelle i å bruke naturen.

– Flere bekymrer seg for at de ikke skal finne frem i skogen, og er ikke helt sikre på hvordan de skal komme i gang. Tur kan oppleves som skummelt, men det er ikke det i det hele tatt. Derimot er det veldig gøy, sier hun entusiastisk.

Hoa mener det er viktig å motivere seg selv og å oppsøke riktige miljøer for å komme i gang.

– Jeg tror språket kan være et hinder. Når man ikke snakker norsk kan det være ekstra vanskelig å bli en del av friluftsmiljøet. Da blir det for skummelt og man holder seg unna.

Som en løsning på dette foreslår hun flere organiserte turer med tolk eller flerspråklige turledere.

– Ingenting kommer gratis. Man må skape det man ønsker å ha i livet selv, enten det er familie, helse eller fellesskap. Å gå tur kan være så utrolig givende. Egentlig er det ikke vanskeligere enn å ta på seg et par gode sko og bare gå!

print