Norsk Friluftsliv ber nyvalgte kommunepolitikerne å ta ansvar for allemannsretten! Allemannsretten er vår unike gratisbillett til natur og opplevelser, og gir et enormt utbytte i form av folkehelse og livskvalitet for store grupper. Norsk Friluftsliv oppfordrer derfor nyvalgte lokalpolitikere å stå i mot presset fra de som ønsker å tjene penger på bruk av norsk natur, eller har sterke særinteresser som begrenser allmennhetens tilgang.

Allemannsretten tar vi nesten som en selvfølge, men er garantien vi trenger for at vi alle får tilgang på fjell, fjord og skog. Denne garantien må forsvares politisk, men vi ser at mange lokalpolitikere ikke stiller opp. Ferske tall viser at hele 85 % av alle dispensasjonssøknader om å bygge i strandsonen ble innvilget i fjor. Det store tallet viser at det åpenbart er lettere å gi etter for krav fra enkeltpersoner og interessegrupper enn å forsvare det befolkningen som helhet er opptatt av.

Det at et regelverk gir adgang til å gjøre unntak, er ikke det samme som at lokalpolitikere skal se bort fra regelverket. Formålet med den siste revisjonen av plan- og bygningsloven var å begrense kommunenes mulighet til å gi dispensasjoner, slik at vi alle skal sikres tilgang til strandsonen. Det motsatte har skjedd. Lokalpolitikerne kan ikke skylde på regelverket. De må selv ta ansvar for at det gis altfor mange dispensasjoner.

Det å nyte utsikten har alltid blitt oppfattet som helt gratis. Men akkurat som i strandsonen er pengeinteresser i ferd med å invadere retten til unike opplevelser.  Det mest kjente eksempelet er Nordkapp-platået, en av landets virkelige naturperler. For å få adgang til klippen med bil må du punge ut med minst 165 kroner. Scandic-kjeden, som administrerer området, kaller det en «nødvendig avgift for å dekke kapitalkostnader». Strengt tatt er dette et ran, ikke bare fra fellesskapet nasjonalt, men også av kommunen som ikke får skatteinntekter fra selskapet som forvalter Finnmarks dyreste parkeringsplass.

Snø og skiløyper er en annen viktig gratis ressurs vi betrakter som en selvfølge. De som lager løypene er skiforeninger og idrettslag som vi er medlemmer i, eller kommuner som vi bor i. De siste årene har vi sett at flere ønsker å ta betaling.  For eksempel har både Ringsaker og Trysil kommune, heldigvis uten å lykkes, forsøkt å innføre en fast løypeavgift for å få tilgang til preparerte skispor. Ingen lokalpolitikere må gi etter for de som vil prøve å tjene penger på vår skiglede.

Deres forbilder kjenner vi. De er lenger sør i Europa, hvor tilgangen til kystområder langs Middelhavet i Italia og Frankrike langt på vei er privatisert.  Sverige har allerede kopiert ordninger fra Italia, og har i populære skiområder innført «sporkorten» – en ordning som gjør at to voksne og en ungdom må betale 750 kroner for å gå på ski en uke i Funäsdalen. Kopierer vi dette i Norge kan det fort bli mer enn plass nok i løypene.

Hver enkelt sak er isolert sett liten, men summen gjør at allemannsretten forvitrer. Vi trenger lokalpolitikere som sier at strandsonen, skiløypene og fjelltoppene er for alle, og at kommersielle interesser må vike når de utfordrer retten vi alle har til å bevege oss fritt i skogen, på fjellet, i parkene og langs sjøen. Ved å hegne om allemannsretten hegner vi om verdifulle felles ressurser vi skal gi i arv til våre barn og barnebarn.

Illustrasjonsfoto: Lars Verket

print