Vi etterlyser politikk for ansvarlig bruk av norsk natur: Det er ytterlighetene og enkeltsaker som preger diskusjonene om bruk av norsk natur. Isteden bør regjeringen presentere sin politikk for ansvarlig bruk av norsk natur.

 

Vi er mange som har et nært forhold til norsk natur og friluftslivsopplevelser. I Norge har vi frem til nå vært gode på å legge til rette for at andres bruk og opplevelser av natur skal tas hensyn til. Vi har også greid å forene verneinteresser med bruksinteresser på en rimelig god måte. Det kan det bli slutt på, hvis de som representerer ytterlighetene skal få lov til å bestemme debatten.

 

Friluftsliv er viktig for folkehelsen, og det er åpenbart at bynære skogområder for mange er en innfallsport til naturopplevelser og friluftsliv. Gevinsten for folkehelsen og samfunnet ved at flere beveger seg er betydelig, og det å få flere til å ta i bruk naturen er et vesentlig bidrag for å få utløst denne gevinsten. I bynære områder er det derfor viktig å tilrettelegge for aktivitet. Det betyr parkeringsplasser, løyper, stier, toaletter som gjør det attraktivt for flere å komme seg ut. Fredning av denne type naturområder etter naturmangfoldloven kan noen ganger gi problemer, og føre til at vi får mindre bruk av natur og friluftsliv enn det vi ellers ville fått.

 

Enkelte mener at fredet skog gir muligheter for andre naturopplevelser enn tilrettelagte løyper. Ja, det å komme inn i storskogen kan gi helt unike opplevelser. Likevel er det mange flere som først og fremst etterspør tilrettelagte stier og løyper for å kunne bevege seg. Det må vi nesten akseptere. Men selvfølgelig må vi også godta fredning i begrensede arealer der hvor det er helt unike planter eller som er unike leveområder for fugler og dyr.

 

Norsk Friluftsliv mener vi trenger mer skogvern i Norge. Men det er dårlig verne- og friluftslivspolitikk med vern i nærheten av tett befolkede områder dersom vernet begrenser tilrettelegging for aktivitet, uten at det er særdeles viktige grunner til å gjøre det. Et eksempel er fredning av Lillomarka, som tidligere er omtalt i Aftenposten. Lillomarka grenser til Groruddalen, som kanskje er det mest befolkningstette området i Norge. Mange oppsøker skogsveier, stier og stuer i Lillomarka i helger og på hverdager. Frivillige innenfor idrett og friluftsliv har etablert stier og løyper gjennom mange tiår, for å gjøre det enkelt å ta marka i bruk.

 

Det er nå et forslag om vern av 3195 dekar i Lillomarka. Fylkesmannen har undersøkt 17 kjerneområder i Lillomarka. Det er avdekket 2 truede arter, planten smalmarihand og kreps. Det vil være uproblematisk å kombinere friluftslivsinteresser med vern av kreps. Planten Smalmarihand er funnet i ved Staurputten og Griseputten. Områdene tilsvarer 5 dekar. Det vil være fullt mulig å begrense aktivitet i disse områdene, men det vil være urimelig å frede 3195 dekar som er viktige for friluftsliv i hele Groruddalen, for å beskytte 5 dekar.

 

Dette er en ytterlighet i diskusjonen om bruk av norsk natur som vi har vanskeligheter med å akseptere. En annen ytterlighet handler om motorisert ferdsel. Det er morsomt med motor, og for noen er kjøring med snøscooter flotte opplevelser i norsk natur. Men det er ikke akseptabelt at naturopplevelsene for mange skal forringes fordi noen få ønsker å ta med seg bilbruken inn i norsk natur – i form av snøscootere eller ATV’er. Regjeringen har fremmet lovforslag om at kommunene skal få bestemme om det skal være lov med denne type motorisert ferdsel. Hvis Stortinget vedtar lovforslaget, er resultatet forutsigbart: Ingen norske kommuner med ambisjoner innenfor naturbasert turisme vil kunne stå imot snøscooterpresset. Hvis Ål kommune godtar snøscooterkjøring, vil selvsagt Hol kommune gå for det samme. Resultatet er mer bråk og bensin, som vil forringe naturopplevelsen for mange av oss.

 

Fredning av Lillomarka er ingen liten sak, men angår veldig mange mennesker. Snøscooterspørsmålet er heller ingen liten sak, men vil irritere mange, lenge. Likevel behandler vi disse sakene partielt og uten å se de i en bredere sammenheng for det norske friluftslivet. Først burde vi få stortingsmeldingen regjeringen har lovet om friluftsliv. Etterpå burde Stortinget ha vurdert hva politikken for norsk friluftsliv bør bety for behandling av spørsmål som er helt avgjørende for naturopplevelser, og for å motivere flere til å ta naturen i bruk. Nå risikerer vi at enkeltsaker bestemmer politikken.

 

Lasse Heimdal, generalsekretær i Norsk Friluftsliv

print