Du tenker kanskje ikke på søndagsturen din i marka eller på fjellet som en lovfestet rettighet. Men det er faktisk akkurat det den er.

Allemannsretten er betegnelsen på retten alle og enhver har til å være i naturen, uavhengig av hvem som eier grunnen.

Før allemannsretten ble lovfestet i friluftsloven i 1957, eksisterte den som tradisjoner og uskrevne regler. Loven har derfor dype røtter i vår kulturarv. Det er allemannsretten som gir deg mulighet til å bade, sette opp telt, tenne bål, prøve fiskelykken i sjøen, fortøye båten din og høste sopp, bær og blomster fra naturen.

Ta vår quiz og finn ut hvor mye du kan om allemannsretten!

Sporløs ferdsel

Jurist Marianne Reusch er en av Norges fremste eksperter på friluftsjuss. Hun har tatt doktorgrad i allemannsrett og lever av å informere andre om lovens rettigheter og begrensninger. For retten til å bruke naturen har også sine grenser. – Det synes jeg det er viktig at vi husker, slik at vi ikke ødelegger for hverandre, sier Reusch.

Selv tilbringer juristen mye tid i naturen, men er alltid påpasselig med å ikke tøye grensene.

– Personlig er jeg veldig forsiktig, både når det gjelder for eksempel telting og det å være på stranden. Jeg innvilger meg god margin og klatrer ikke over gjerder og porter, humrer hun.

Tur med hund

Prinsippet om å vise hensyn for både mennesker, dyr og naturen, kaller vi sporløs ferdsel. Foto: Joe Urrutia

Grensene og pliktene som allemannsretten bærer med seg, er ikke bare viktige for å ta hensyn til grunneiere og andre friluftsentusiaster. De er også viktige for å hindre skader i naturen og for å unngå å forstyrre dyr. Speiderne kaller dette prinsippet for sporløs ferdsel. Det går rett og slett ut på å bevege seg i naturen på naturens premisser, uten å etterlate seg noe. Unngå å skremme dyr – og fugleliv.

Sunn fornuft

Du har kanskje vært på skogs- eller skitur og kommet til et sted hvor du er usikker på om du har lov til å gå? Kanskje gir et skilt eller et gjerde signal om at du kan være i ferd med å stå på noens tun?

– Slik friluftsloven er formulert, er det du selv som har ansvar og plikt til å vurdere situasjonen, om du bør stoppe opp og snu eller fortsette, sier Oddvin Lund, som er fagsjef i Turistforeningen. – Den vurderingen du gjør er like gyldig som alle andres. Dette handler derfor veldig mye om sunn fornuft. Bruke sunn fornuft, tenk på hva du hadde ønsket at andre gjorde i samme situasjon og vær villig til å forhandle. Det er en god tommelfingerregel, oppsummerer Lund.

To begreper som ofte omtales i allemannsretten, og som er viktige å forstå, er innmark og utmark. Enkelt forklart er innmark områder som gårdsplasser, hustomter, dyrket mark og liknende areal hvor allmenn ferdsel vil være til bry for eier av grunnen. Utmark kan forklares som alt som ikke er innmark. I praksis vil det si skog, fjell, myr og kystområder, som utgjør mesteparten av landet. Hvorvidt et område er innmark eller utmark, gir seg ikke alltid selv. I mange tilfeller krever det en skjønnsmessig vurdering.

Les mer: – Hva sier allemannsretten om ulike aktiviteter?

Vandring i naturen

Retten til å gå i naturen har dype røtter i kulturarven vår. Foto: Lill Haugen

Gammel myte

At allemannsretten er et særnorsk fenomen, er en godt innarbeidet myte som ekspertene gjerne vil avlive. Vi var ikke først og vi er ikke de eneste som har rett til fri ferdsel i naturen.

– I det store og det hele vil vi fra Norge oppleve at alle andre land har det strengere enn vi er vant til på dette området, men både Sverige og Finland har allemannsrett og snakker om den på samme måte som vi gjør, forklarer Marianne Reusch. Det som likevel er unikt for Norge er at vi har mye natur og relativt lavt folketall.

– I Europa har naturen fra gammelt av vært fri, men så har man måtte innskrenke rettighetene med økende folketall. Det sier seg selv, hvordan skulle det ellers blitt, spør Reusch.

Se filmen om Vandring og allemannsretten:

print